Er litt pa etterskudd me oppdateringene na, sa dere far litt «gammelt» stoff forst.
Forste dagen pa jobb ankom vi kvart over ni og hilste pa Catherine, fysioterapeuten og Yassin, en 3. ars student. Ikkje lenge etterpa kom Bonnik og han var helt annerledes enn eg hadde forestilt meg! Eneste Graziella hadde sagt om han var at noen ganger kunne vere utilgjengelig og vanskelig a fa tak i.
Av den grunn sa eg for meg en lite kommunikativ og fraverende person, men det stemte jo ikkje i det hele tatt! Han onsket oss hjertelig velkommen, smilte hele tiden og bruker masse norske gloser. Forst viste han oss rundt pa Mawenzi. Sykehuset berer preg av a ha blitt bygget bit for bit fra kolonitiden, under 2. verdenskrig og frem til i dag. Alle avdelingene ligger hulter til bulter over et lite omrade med liten hensikt eller planlegging. Dette blir gjort noe med na nar et nytt stort bygg pa fire etasjer er under bygging. Det vil si, nar det star ferdig er ikkje sa lett a si, men grunnmuren er iallfal pabegynt…
Ellers har de det meste av avdelinger, selv om de er sma: smittsomme og ikke-smittsomme «infections», medical care for damer og menn, barsel, psykiatrisk for damer og menn og til og med en liten operasjonssal. En operasjonssal med 240 grader utsikt for hvem som helst som gar forbi vinduene :p
Mens vi satt med vare forste pasienter ser vi ut pa venterommet og der star det en mann i sivilt med et maskingever. Det er derimot ingen dramatikk og eg trodde forst at det var livvakten til en viktig person eller noe sant, men det viste seg at det var tre fanger fra fengselet. Eg vet ikkje om de hadde fatt skadene i slasskamp med hverandre eller om bare fengselet venter lenge nok til at det er nok fanger som er skadet til at det er verdt tid og ressurser a kjore de tilsykehus.
Neste gang skal eg skrive litt om en tur vi har hatt til en av de lokale kaffe-farmene og et noe spesielt likskue…
Onkel reisende Truls 