Heart of Darkness

Henrik reiste hjem pa sondag. Pga trøbbel hjemme reiser han hjem og vil prøve å ta resten av praksisen hjemme. Det var ingen enkel avgjørelse å ta og vi har diskutert det mye fram og tilbake før han bestemte seg og eg støtter han hundre prosent. Likevel merket eg at eg ble stresset når eg innså at eg plutselig må gjøre alt aleine framover :p

På den andre siden har eg veldig godt av å måtte ordne mest mulig på egen hånd. Eg sendte mail til skolen og spurte om de foretrekker at eg blir her eller joiner noen av de andre for å ha andre fysiostudenter å snakke fag med. Heldigvis synes de det var helt i orden at eg blir i Moshi. Eg har allerede  kommet godt på plass og det er både norske og internasjonale studenter i byen som eg kan finne på ting med.

Apropos det, så var eg i helgen pa en tur til lake Chala, en vulkansk innsjø på grensen mellom Tanzania og Kenya. Og det var litt av en dag! Dessverre klarte eg ikkje legge bildene fra turen inn pa minnepinnen, men det ordner eg neste gang. Eg tror uansett kanskje historien er underholdende nok 😉

Pa lordag fikk Henrik og eg en invitasjon til å bli med sondag morgen. Klokken 0800 sto eg ved hovedporten på Doctor’s Compound. Der sto vi og ventet i over en time, noen mer sliten enn andre etter en tur ute på byn i går (eg har enda ikkje vært ute annet enn på restaurant, men det forandrer seg nok no når Henrik har reist :p).

Til slutt fikk Jean en telefon fra turoperatøren, som sa at de ikkje kunne komme før halv ti (!). Klokken to kom endelig bilen og vi kunne begynne turen.

Guiden fortalte at de kom til å ta ca en og en halv time å komme fram til innsjøen. Det tok derimot mye lenger tid. Guiden måtte spørre folk vi møtte om veien, ikkje et særlig godt tegn.Veiene, om de kan kalles det, var de verste eg har sett noen sinne. På grunn av steinhuggeri (den vulkanske steinen brukes til å bygge hus) og naturkrefter forandres veien stadig og enkelte steder var det bare en sti eller en litt mindre steinete del av terrenget som fungerte som vei. Noen ganger måtte til og med sjåføren og guiden ut og reparere veien med steiner for at vi ikkje skulle kjøre oss fast!

På et tidspunkt, midt ute i bushen, var vi så lost at guiden måtte ut og leite etter veien til fots fordi sjåføren ikkje ville kjøre rundt og leite for å ha nok drivstoff til turen hjem :p

Til slutt fant vi innsjøen. Vi parkerte bilen og gikk en bratt og steinete sti ned til bunnen av krateret. Innsjøen var veldig blå og fin, vannet kommer fra grunnen, så det er veldig rent. De hadde en hjemmesnekret kano som de kjørte oss litt frem og tilbake i, men eg svømte strekningen istedet.

Etter kanskje en time eller to måtte vi tilbake, men nå ville sjåføren kjøre en vei han kjente, så vi fortsatte inn i bushen i samme retning vi kom i. På flere steder var krattet så tett at to sydhavskonger med macheter måtte gå foran bilen og hakke oss ut av bushen!

Den retningen vi kjørte var visstnok mot hotellene på den tanzanianske siden av innsjøen, men det må bety at faktisk hadde vært i Kenya. Flaks at vi ikkje ble ferska der uten pass, det kunne fort blitt kjedelig :p

Det eneste beviset vi fikk på å ha vært i Kenya var en sms fra teleoperatøren til den britiske ergoterapeuten som ønsket henne velkommen til Kenya. Ikkje helt det samme som et stempel i passet 😉

Endelig fant vi tegn til sivilisasjon, en kraftlinje! Og ikkje lenge etter var vi på asfaltert vei, på vei hjem. Flere av reisefølget klagde høylydt gjennom hele turen, men eg synes bare det hadde vært moro. Kor mange kan fortelle at de har kjørt seg vill i bushen i Afrika? 😀

Men så fikk vi også turen gratis av turoperatøren. Eg fikk nesten litt dårlig samvittighet, men de har et rykte å ta vare på, så eg skjønner det godt. Alt i alt tror eg at eg kommer til å klare meg fint «aleine» 😉

Reklame