Safarioppdatering 2 – MED bilder!

Dager etter vi var i Terengyeri reiste vi til Ngorongoro-krateret. Vi skulle egentlig se soloppgangen der, men det hadde vi aldri rukket og uansett var det tåkete og overskyet på begynnelsen av dagen. Det er en ganske drøy klatring med bil opp til kanten av krateret, og som om ikke det var nok blir veien tatt i bruk som gjennomfartsåre videre nordover til Kenya, så det var en del villmannskjøring.

Vi passerte Maasai-landsbyer på veien dit, de får lov til å bo i området. Og hver gang vi stoppet kom de bort for å selge ting eller kreve inn penger for å bli tatt bilde av. Tidligere har de nemlig blitt avfotografert av bl.a. National Geographic uten å få betalt for det, så de er veldig strenge på det. Ved siste sjekkpunktet før selve krateret kom de ut av buskene i fullt mundur (+ digitalklokker) og ville vise oss våpnene sine (som de selvsagt ville selge). Så løp de inn igjen i buskene før neste bil kom, så de igjen kunne stige majestetisk ut av jungelen for neste gruppe :p

Utsikten fra kraterveggene var helt utrolig og Kristoffer og eg skulle begge ønske at det var like gøy å se på landskapsbilder som å ta de :p

Vel nede på bunnen stanset vi for å ta opp taket, lage videoblogg og la jentene tisse midt ute på sletten :p

Fra begynnelsen fikk vi se og kjøre blant flokker av sebra, gnu, vannbøfler og diverse antiloper. Det er alltid flere safaribiler som kjører rundt og det er sjelden vi er helt aleine. Bilene samler seg også ofte rundt det folk vil se, som oftest rovdyrene. På et tidspunkt fant noen en løvinne som lå rett ved veien og bilene begynte å komme fra begge sider. Plutselig reiste hun seg og gikk ut i veien og eg var litt nervøs for at hun kanskje ville føle seg truet av å nesten bli omringet av biler.

Men grunnen til at hun hadde reist seg var at hun hadde sett noe interessant; en ung gnu som var kommet bort fra flokken! Hun begynte å bevege seg mot den, prøve å få motvind (så gnuen ikke kunne lukte henne) og snike seg fort mot den når den så en annen vei. Alle i bilene var dritspente og tok masse bilder. En kunne nesten høre alle trekke pusten når gnuen beveget seg mot løvinnen!

Plutselig begynte hun å løpe mot den og kalven spant rundt og beinet mot flokken sin. Men løvinnen tok innpå og hun var bare få meter unna kalven. Så, plutselig, kommer en voksen gnu springende ut fra flokken, løper imellom kalven og løvinnen og jager henne vekk! Vi var helt i hundre og eg kjente at eg nesten hadde holdt pusten under jakten. Og nesten det beste av alt: eg fikk det på film! 😀

Dessverre fikk eg ikkje lastet den opp på youtube no, men den kommer 😉

Etter dette så vi også hyener, elefanter og til og med et sort neshorn med en kalv! Sorte neshorn finnes bare i Ngorongoro, så vi var heldige som fikk se det, selv om det var langt unna. Vi var også på en rasteplass i nærheten av der flodhestene lå og der var det store rovfugler som hele tiden svevet over bilene, klar til å forsyne seg av mat som ingen passet på.

Siste dagen på safari var vi ved Manyara-innsjøen. Det var ikke like spennende på grunn av at det er mye tett skog og vanskelig å se dyr på lang avstand. Uansett var det et fint sted og vi tok noen morsomme bilder på stranden med flamingoene i bakgrunnen.Vi så masse bavianer og vi kom over en stor flokk med store og små som eg kunne sittet og sett på hele dagen, så interessant var det.

Alt i alt var det en kjempetur med masse dyr, flott natur (på vei opp fra Ngorongoro føltes det som om vi var i Jurassic Park), god mat og ikkje minst godt selskap! 🙂

Reklame

Safarioppdatering!

Denne oppdateringen har nå bilder 🙂

Vi reiste fra Guro og Stine sin kåk i halv syv tiden, torsdag morgen samme med Astrid, en venninne av Stine og typen hennes Kristoffer. Hun var her en uke i forveien og han kom dagen før vi reiste på safari og er fremdeles litt satt ut av å være i Afrika :p

Første dagen var vi i Tarangire, den første av tre parker vi var innom den helgen. Først så vi impala og water buck (vann hjort?) etterfulgt av flokker av elefanter og bavianer.

Etterhvert begynte det å regne i ene enden av parken og sjåføren sa at vi skulle sakte men sikkert kjøre mot utgangen pga føret blir skikkelig dårlig og dyrene gjemmer seg når det begynner å regne.

Vi kjørte likevel ganske lenge uten å se noen dyr og sjåføren virket som om han kjørte litt på måfå. Vi trodde at han hadde kjørt oss vill, spesielt siden han stoppet andre sjåfører og spurte de om veien. Vi ble ganske sjokket da vi plutselig så en død giraff og en løve! 😮

Det var helt sykt å se et kadaver og helt ville løver som sto og spiste av det! Stanken var helt forferdelig når vinden blåste mot oss!

Det viste seg at giraffen hadde blitt drept dagen før etter å ha vært syk eller skadet. Løver dreper sjelden giraffer pga de er så store og raske. Nå var det to voksne løvinner og fire-fem unger som holdt til i nærheten av kadaveret og spiste av det mens de forsvarte det mot gribber og andre åtseletere.

Det var en haug med andre bilder der og vi fikk komme ganske tett innpå dyrene der de lå og passet på maten. Det var helt spesielt og etter vi kom fram til der vi skulle sove og fikk servert en nydelig middag var vi veldig spente på ka resten av turen ville bringe. Heldigvis ble vi ikkje skuffet! 🙂

Villt, vakkert og vaatt i Tanga (om det er lov aa si)

Na skal dere fa hore om var lille tur til Pangani! Torsdag morgen reiste vi med buss fr Moshi til Tanga. En 6-7 t lang tur i en ukomfortabel varm buss med igjenlimte vinduer! Å kjøre buss i Tanzania er virkelig noe for seg selv. På alle større busstasjoner er det folk som vil ha deg med på akkurat deres buss og som tar seg godt betalt for å vise deg hvor bussen din står eller for å bære bagasjen din, selv om de ikke jobber der!

I tillegg, på hvert stopp bussen gjør på veien kommer det alltid masse folk løpende for å selge vann, snacks eller frukt. Noen får lov å komme inn på bussen og det er til og med selgere i skjorte og slips som står i bussen og selger kosmetiske produkter, som om de står på en stand på et kjøpesenter og reklamerer for varene sine :p

Vi kom oss iallfall til Tanga og på et vis på bussen videre til Pangani, 2 timer med buss unna. I Pangani tok vi ferge over en elv, hvor vi ble plukket opp av en sjåfør fra Beach Crab resort. 40 min senere, via lasteplanet på en truck, på en humpete vei, var vi endelig fremme ved resorten. Det er et relativt nytt sted med både hytter og safaritelt for backpackere med begrenset budsjett. Stedet eies og drives av et tysk ektepar og det merkes. Betjeningen er veldig service-innstilt, nesten litt for mye. Når hvert måltid begynner med «Sorry. This is… Enjoy» og avsluttes med «Sorry. Are you finished? Was it good?» ordrett, så blir det litt kleint etter et par dager :p

Det var flere tyske gjester der, faktisk var vi tre og den lokale staben de eneste på hele resorten som ikke snakket tysk. Til og med dykkerinstruktøren på naboresorten var tysk! Heldigvis var hun også flink i engelsk, så vi gikk ikkje glipp av noe under kurset vi hadde før vi dykket ved korallrevet 😀

Først gikk vi gjennom litt teori, som hvorfor og hvordan en skal utjevne trykket når en dykker opp og ned og grunnleggende tegn for å kommunisere under vann. Deretter tok vi på utstyret og øvde på å tømme masken, finne munnstykket og sette det i munnen under vann uten å svelge litervis med sjøvann. Deretter svømte vi ut på dypere vann, nærmere bestemt 9 meter, for å se på korallrevet. Det var utrolig stilig å se alle fiskene og plantene der nede, nesten som å se Finding Nemo :p

Korallrevet ligger ved en liten øy, eller egentlig bare en stripe med sand midt ute på havet. Folk har hugget ned trærne på øya, så nå har den sunket så langt ned, på grunn av erosjon, at den forsvinner ved høyvann. Det gjør at skilpaddeeggene som blir lagt der drukner og derfor har de som eier dykkesenteret fått tillatelse til å ta opp eggene og grave dem på nytt på strendene ved der vi bodde. Det er en omstendelig prosess for eggene må graves ned nøyaktig i den dybden og rekkefølgen de ble funnet for at klekkingen ikke skal forstyrres.

Dette er bortimot hele «oya», en sand-halvmaane ute paa havet

Prosjektet drives sammen med lokalbefolkningen og dykkerne håper bare at strendene fremdeles skal være brukbare som hekkeområder når de nye skilpaddene kommer tilbake om 20 år for å legge sine egne egg.

Stranden utenfor Beach Crab

Dagen etter dykkingen var eg sykt solbrent bak på knærne etter å ha ligget og vaket i fjæra og snorklet, og etter tre late dager på stranden var vi egentlig klare for å dra hjem.
Det var rart å føle at vi kom «hjem» til Moshi og vi avsluttet helgen med middag på Deli Chez.

«rommet» mitt pa beach crab

Det var det hele for denne gang, na er det bare tre uker til vi reiser til Zanzibar. I mellomtiden skal eg oppdatere dere om safarien var og annet smasnacks. Stay tuned!

Hus & Hjem à la Tanzania ca 1800

For to uker siden var vi på en Chagga History tur på søndagen. Turen arrangeres av de samme kaffebøndene som vi var med forrige gang. De har fem ulike turer, men bare de to vi har vært på innebærer ikke timevis med vandring. Først var vi hjemme hos en av bøndene som har det siste originale Chagga-huset i området. Hans mor pleide å bo i det og fikk han til å love å ikkje rive det etter at hun døde. Nå vedlikeholder han det og viser det frem for turister.

Huset er bygd i fellesskap av hele landsbyen etter råd med landsbyens eldre, hvor de bestemmer om behovet er stort nok. Så, over en dag og mange liter med bananøl, mbege, blir materialer samlet sammen og huset satt opp. Alt kommer fra skogen rundt og ikke en spiker blir tatt i bruk. Lianer binder sammen stokkene og palmeblader brukes til å dekke taket.

De har dyrene sine inne i huset for å beskytte de mot rovdyr og tyver. Faren sover nærmest døra for å beskytte familien mens moren og de minste barna og jentene sover i sengen innenfor. Et bål midt inne i huset fungerer som kjøkken. Sot fra bålet er med på å impregnere huset. Oppunder taket er det en hems hvor det kan lagres mat eller hvor de som bor i huset kan hjemme seg fra inntrengere.

Vi fikk også se Chagga-hulene, et av flere kilometerlange hulesystem som Chaggaene grov ut under krigen mot Maasaiene på 1800-tallet. Maasaiene led på grunn av tørke og begynte å trenge inn på Chaggaenes områder for å stjele dyrene deres. Maasaiene er fryktsomme krigere og Chaggaene måtte dermed finne på lure løsninger for å forsvare seg. Derfor bygget de huler med skjulte innganger hvor de kunne hjemme seg og dyrene sine. Gruvegangene ble voktet av siderom hvor Chagga-krigere sto klar og krevde passord fra alle som måtte komme forbi. Det var også smalere passasjer som kunne stenges av med luftehull, for å hindre at Maasaiene kunne røyke ut Chaggaene.

Vi fikk gå ganske langt inn i hulen og ble vist hvor dyrene ble holdt og hvordan de forskjellige forsvarsmekanismene var bygd. Det var ganske fascinerende saker, men også lavt under taket og mørkt, så spesielt Stine fikk litt klaus underveis :p

Fun fact: du kan få rabies av å puste inn flaggermus-guano i huler. Jammen godt Stine ikkje fikk vite det før lenge etterpå 😉

Taco! Men til hvilken pris?

For to uker siden fikk vernepleierne besøk av klassevenninner som er i Morogoro. Den helgen var eg stort sett vært med de, spiste på restaurant og ligget ved bassenget på Impala hotell. Vi spiste til og med taco hjemme hos de, en ganske dyr affære her nede. Mest på grunn av taco-mixen. 9000 Tsh for to små poser! :p

Fredagen og lørdagen kubbet eg hos de og sov på gulvet med sofaputer under meg. Ikkje det mest behagelige, og myggnettet la seg hele tiden i ansiktet mitt, men det var veldig koselig å bli vartet opp med hjemmelaget middag. Selv om de har stå-do der de bor 😉

Det er veldig ålreit på jobb nå når Daniel har reist og eg er «aleine» her med fysioterapeutene. Allerede i dag har eg fått trent mer med pasienter enn tidligere. Så mye at ferdighetstøyet er brunt. Mattene er virkelig støvete, selv etter en vask :p

Bonnik kom i en diskusjon med en lege som klagde over at fysioene aldri er på warden. Først tenkte eg «jepp…», men Bonnik har et poeng i at det er vanskelig å trene med masse pasienter og ansatte oppå hverandre. Selv om en nok kunne gjort mye mer for de stakkars jævlene som ligger i strekk i månedsvis. Kanskje eg skulle høre med Bonnik om å arrangere trening for de, siden eg jo faktisk skal ha grupppetrening i løpet av praksisen.

Uanssett er det godt å føle at eg får mer ut av dagene. De nye roomiene er veldig greie, Tyler og eg løpte akkurat en tur og no er det hjemmelaget middag fra hushjelpen vår Frida. Afrika er egentlig ikkje så gale 😉

På toppen av det hele er det safari i slutten av måneden og til helgen reiste vi til Pangani og det var en super tur! Helgen for var vi pa Chagga history hike. Mer om det i neste oppdatering 🙂

Lebensraum!

No har eg faktisk flyttet. Ikkje fra doctor’s compound, men til et annet hus. Eg var på kontoret og betalte siste rest av husleien og mens eg var der spurte eg om min nye romkamerat etter Henrik også ville bli en tysker. Da Aneth skjønte problemet ble hun litt oppskjørtet og foreslo at eg kunne flytte inn til en danske og to amerikanere, siden hun trengte et dobbeltrom til nye studenter som kom samme kveld.

Eg slo til og er kjempefornøyd så langt. Eg bor med tre mannfolk, to leger og en legestudent. Første kvelden hadde de gitt husjhelpen penger til å gå og kjøpe og lage middag og det var godt med et skikkelig hjemmelaget måltid og et glass vin på terrassen 🙂

Det er tydelig at det ikkje bare er medisinstudentene som får lite å gjøre på KCMC. Eric fra USA, som egentlig er her for å drive med håndkirurgi, har fått gjort en operasjon under hele oppholdet på fire uker og den måtte han krangle seg til :p

Kvelden etter eg flyttet var vi på El Ranchos og det stedet begynner virkelig å vokse på meg! Trikset er å gå med en hel gjeng, alle bestiller hver sin indiske rett i en skål på varmeplate og så forsyner alle seg av litt av hver rett, med naanbrød og ris til. Dritgodt!

På jobben hadde eg en liten samtale med Bonnik også. Han er litt frustrert over at han har fått invitasjon til å ta utdanning i Sør-Afrika, men får ikke penger fra arbeidsgiver til å reise ned og gjøre det. Eg tror litt av grunnen til at folk her nede er litt giddalause er at de virkelig ikkje får godt nok betalt. De får gjerne godt betalt i forhold til en hushjelp, men ifølge Bonnik tjener en mer penger på å stå på gaten og selge vann og ringetid! I forhold til utgiftene og arbeidet, virker det ikke som om det lønner seg å ta høyere utdanning og det kan nok forklare et av problemene de afrikanske landene har med «brain-drain». Folk med høy utdannelse føler at de blir mer satt pris på av arbeidsgivere i Europa og USA.
Han forteller selv at han tjener mer på å bygge hus enn på å jobbe som fysioterapeut, selv om førstnevnte sikkert er svart arbeid. Hvorfor skal de selv ofre tid og penger til staten når pampene på toppen skummer fløten likevel i form av korrupsjon? Han forteller også at pengene som HiB gir fir å ha oss her gis til KCMC som distribuerer de videre. Av de pengene går kanskje 10% til Mawenzi som deles på de to fysioterapeutene. Det blir litt rart, spesielt i år når det ikke er noen fysiostudenter på KCMC i det hele tatt.

Eg har hørt mye rart om administrasjonen på KCMC, at direktøren ble satt inn pga korrupsjon og nå er tilbake i jobben. Det er tydelig at de internasjonale studentene legene som kommer på besøk er en stor melkeku for sykehuset. Eg vet ikkje ka de 150$ per person per mnd de får inn som husleie går til, men det går iallfall ikkje til vedlikehold av husene, selv om de på ingen måte er rønner. Noe av pengene skal jo gå til drift av sykehuset også, men det høres ut som om det er mye som skranter på den kanten også. Blant annet hørte eg om en rådyr maskin som brukes til å overvåke pulsen til fosteret som ikke taes i bruk fordi de ikke har papir til printeren…

Men eg skal ikkje vifte med pekefingeren for mye, eg er tross alt solbrun, mett på god mat og rik på opplevelser, og eg har to måneder igjen! På godt og vondt :p

Bilder fra lake Chala

Mzungus på tur. Kan dere se likheten mellom de tre fremste?

Sånn så noe av turen ut

Sjåføren og guiden reparerer veien sånn at vi ikkje kjører oss frem

Stien ned til innsjøen

Lake Chala, endelig!

På veien tilbake gjennom bushen…

Sånn så bilen ut etter turen hjem :p

«Vodacom Tanzania wishes you a pleasant stay in Kenya…»

Heart of Darkness

Henrik reiste hjem pa sondag. Pga trøbbel hjemme reiser han hjem og vil prøve å ta resten av praksisen hjemme. Det var ingen enkel avgjørelse å ta og vi har diskutert det mye fram og tilbake før han bestemte seg og eg støtter han hundre prosent. Likevel merket eg at eg ble stresset når eg innså at eg plutselig må gjøre alt aleine framover :p

På den andre siden har eg veldig godt av å måtte ordne mest mulig på egen hånd. Eg sendte mail til skolen og spurte om de foretrekker at eg blir her eller joiner noen av de andre for å ha andre fysiostudenter å snakke fag med. Heldigvis synes de det var helt i orden at eg blir i Moshi. Eg har allerede  kommet godt på plass og det er både norske og internasjonale studenter i byen som eg kan finne på ting med.

Apropos det, så var eg i helgen pa en tur til lake Chala, en vulkansk innsjø på grensen mellom Tanzania og Kenya. Og det var litt av en dag! Dessverre klarte eg ikkje legge bildene fra turen inn pa minnepinnen, men det ordner eg neste gang. Eg tror uansett kanskje historien er underholdende nok 😉

Pa lordag fikk Henrik og eg en invitasjon til å bli med sondag morgen. Klokken 0800 sto eg ved hovedporten på Doctor’s Compound. Der sto vi og ventet i over en time, noen mer sliten enn andre etter en tur ute på byn i går (eg har enda ikkje vært ute annet enn på restaurant, men det forandrer seg nok no når Henrik har reist :p).

Til slutt fikk Jean en telefon fra turoperatøren, som sa at de ikkje kunne komme før halv ti (!). Klokken to kom endelig bilen og vi kunne begynne turen.

Guiden fortalte at de kom til å ta ca en og en halv time å komme fram til innsjøen. Det tok derimot mye lenger tid. Guiden måtte spørre folk vi møtte om veien, ikkje et særlig godt tegn.Veiene, om de kan kalles det, var de verste eg har sett noen sinne. På grunn av steinhuggeri (den vulkanske steinen brukes til å bygge hus) og naturkrefter forandres veien stadig og enkelte steder var det bare en sti eller en litt mindre steinete del av terrenget som fungerte som vei. Noen ganger måtte til og med sjåføren og guiden ut og reparere veien med steiner for at vi ikkje skulle kjøre oss fast!

På et tidspunkt, midt ute i bushen, var vi så lost at guiden måtte ut og leite etter veien til fots fordi sjåføren ikkje ville kjøre rundt og leite for å ha nok drivstoff til turen hjem :p

Til slutt fant vi innsjøen. Vi parkerte bilen og gikk en bratt og steinete sti ned til bunnen av krateret. Innsjøen var veldig blå og fin, vannet kommer fra grunnen, så det er veldig rent. De hadde en hjemmesnekret kano som de kjørte oss litt frem og tilbake i, men eg svømte strekningen istedet.

Etter kanskje en time eller to måtte vi tilbake, men nå ville sjåføren kjøre en vei han kjente, så vi fortsatte inn i bushen i samme retning vi kom i. På flere steder var krattet så tett at to sydhavskonger med macheter måtte gå foran bilen og hakke oss ut av bushen!

Den retningen vi kjørte var visstnok mot hotellene på den tanzanianske siden av innsjøen, men det må bety at faktisk hadde vært i Kenya. Flaks at vi ikkje ble ferska der uten pass, det kunne fort blitt kjedelig :p

Det eneste beviset vi fikk på å ha vært i Kenya var en sms fra teleoperatøren til den britiske ergoterapeuten som ønsket henne velkommen til Kenya. Ikkje helt det samme som et stempel i passet 😉

Endelig fant vi tegn til sivilisasjon, en kraftlinje! Og ikkje lenge etter var vi på asfaltert vei, på vei hjem. Flere av reisefølget klagde høylydt gjennom hele turen, men eg synes bare det hadde vært moro. Kor mange kan fortelle at de har kjørt seg vill i bushen i Afrika? 😀

Men så fikk vi også turen gratis av turoperatøren. Eg fikk nesten litt dårlig samvittighet, men de har et rykte å ta vare på, så eg skjønner det godt. Alt i alt tror eg at eg kommer til å klare meg fint «aleine» 😉

Na er vi offisielt integrerte

Her om dagen var det en sydhavskonge som ba OSS om a skynde oss! Dere kan herved erklere oss for miljoskadet 🙂

Slanger og dode kriminelle

Pa jobb i forrige uke skjedde det noe litt spesielt. Natten for hadde politiet skutt og drept tre tyver. De la dagen etterpa pa barer pa bakken ute pa sykehusomradet. Siden de kriminelle ofte ikke har id-papirer pa seg, stiller politiet dem ut for a se om noen gjenkjenner dem. Det virker sikkert som en avskrekking ogsa…

Det var masse folk som var innom og sa, men de aller fleste var nok der pga nysgjerrighet og ikke fordi de ville identifisere dem. Akkurat som Henrik og meg :p

Til middag hadde vi tunfisk og ris, egentlig et utrolig stusselig maltid med tanke pa at bare tunfisken koster bare 6 kr mindre enn middag pa en restaurant. Gamle vaner vond a vende, men vi begynner a skjonne tegningen :p

Etter middagen ringte Vibeke fra Norge med Skype 😀
Det var kjempekoselig a hore stemmen henes igjen, men av hensyn til andre som leser dette sa skal eg ikkje skrive mer sote ting om kjeresten min 😉

Helgen som var reiste vi til Arusha med noen vernepleier-studenter fra Bergen. Mens vi ventet pa jentene satt Henrik og eg pa busstasjonen. Der var det masse folk som ville selge oss billetter og safarier og gud vet ka. Pluss en fyllik som sa han var rikere enn Michael Jackson og at han likte huden sin. Ok, kompis.. :p

Etter 2-3 timer kom vi fram til Arusha og gikk umiddelbart fra busstasjonen for a ga fri fra maset fra safariselgerne. Vi fant et hotell, spiste lunsj der og spurte om slangeparken. Vi matte egentlig ha betalt 50 000 per taxi for to taxier for alle seks, men vi fikk ordnet en sjafor for alle for 50 000 Tsh. Vi trodde han kanskje hadde minibuss, men et viste seg at det var en vanlig personbil, sa det ble litt trangt :p

I slangeparken fikk vi holde en slange hver (ufarlig, men den hevet pulsen min likevel). Henrik spurte om vi kunne holde en kobra, og det fikk han! Men da han spurte om det var trygt lo bare slangepasseren, sa vi slo det fra oss :p
Vi fikk ogsa ri pa kameler for 1000 Tsh hver. 20 m frem og tilbake, kort og kommersielt :p

Pa sondagen solte vi oss for forste gang siden vi kom her. Det hadde blitt litt for flaut a komme hjem like vinterblek som da vi reiste etter 3 mnd i Afrika 😉